_ _ _ _____ ___ __ __ _(_) | _(_)___ / ( _ ) / /_ ___ ___ _ __ ___ \ \ /\ / / | |/ / | |_ \ / _ \| '_ \ / __/ _ \| '_ ` _ \ \ V V /| | <| |___) | (_) | (_) | (_| (_) | | | | | | \_/\_/ |_|_|\_\_|____/ \___/ \___(_)___\___/|_| |_| |_|
Benguela-jernbanen | |||
---|---|---|---|
Info | |||
Type | Jernbane | ||
Utgangsstasjon | Lobito | ||
Endestasjon | Luau | ||
Antall stasjoner | 67 | ||
Drift | |||
Type trafikk | Passasjertrafikk | ||
Teknisk | |||
Lengde | 1 344 km | ||
Høyeste hastighet | 90 km/t | ||
Benguele-jernbanen (Benguela railway) eller (portugisisk Caminho de Ferro de Benguela (CFB)) er en jernbanelinje er en jernbane som knytter kystbyen Lobito i Angola med Luau, helt øst i landet. Ved Luau er det forbindelser videre med Katanga Railway og mot Kobberbeltet i Zambia og Den demokratiske republikken Kongo. Jernbanen er kappsporet, 1067 mm, som er den mest brukte sporbredden i store deler av det sørlige Afrika.
Banen følger i grove trekk den gamle rute mellom det gamle handelssenteret Benguela og Bié-platået. I 1899 tok den portugisiske regjering initiativet til å bygge banen for bedre forbindelsene til det sentralangolske platået og de rike mineralforekomster i den daværende fristaten Kongo. Sir Robert Williams fikk den 28. november 1902, konsesjon til å drive banen i 99 år. Selskapet hans Benguela Railway Company begynte å bygge banen 1. mars 1903. Messrs Pauling & Co. og Messrs Griffiths & Co. ble tildelt kontrakter for å bygge deler av banen. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, var 500 kilometer blitt bygget. Byggearbeidene ble satt på vent fram til 1920. I 1929 sto banen ferdig helt til Luau, på grensen til Belgisk Kongo. Banens primære oppgave var eksport av mineraler, spesielt kobber. Innenlandstrafikken var av sekundær betydning Banen korresponderte med passasjerbåter til Europa. Dette var den korteste ruta for europeere som arbeidet i kobberbeltet i Katanga og Kitwe i Zambia. Navnet Benguela Railway ble noen ganger løslig knyttet til hele Lubumbashi–Lobito strekningen, heller enn Luau–Lobito som den strengt tatt vedkommer.
I sin storhetstid var Benguela-jernbanen den korteste rute til å transportere mineralrikdommer fra Congo til Europa. Banen viste seg meget vellykket og lønnsom, spesielt på 1970-tallet etter at Zambias grense mot Sør-Afrika ble stengt av apartheidregimet i sør. Banen nådde sitt topp-punkt i 1973 da den transporterte 3,3 million tonn gods og genererte fraktinntekter på 30 million dollar og hadde 14 000 ansatte. Frem til tidlig på 1970-tallet ble banen kjørt utelukkende med damplokomotiver, oljefyrt fra kysten til Cubal og så ved-fyrt videre. Veden kom fra eukalyptustrær fra banens egne plantasjer. Damplokomotivene ble erstattet med diesellokomotiver så sent som i 1987.
Kort tid etter at Angola ble løsrevet fra Portugal i 1975, og etter at den angolanske borgerkrigen brøt ut, ble banen sterkt skadet og etter hvert ubrukbar. Jernbaneverkstedet i Huambo ble ødelagt. Ballastvogner måtte kobles foran lokomotivene for å detonere miner. I 1992 var bare 340 km av banen i kjørbar stand. og da konsesjonen løp ut i 2001 var bare 34 km langs kysten fra Benguela til Lobito kjørbar.
Banen var 90% eied av Tanganyika Concessions Limited (Tanks), et London-basert holdingselskap. Société Générale de Belgique kjøpte en minoritets aksjepost i 1923 og fikk en kontrollerende eierandel i 1981. Det belgiske selskapet Tanks hadde fortsatt kontrollen da konsesjonsperioden løp ut i 2001. Da ble eierskapet overført til Angolas regjering.
Etter at borgerkrigen i Angola var over i 2002, ble gjenoppbygging av banen satt i gang. I 2015 var banen ferdig rehabilitert av det kinesiske entreprenørselskapet, China Railway Construction Corporation og hadde kostet 1,83 milliarder dollar.