Keltiske språk

Keltiske språk er en gruppe indoeuropeiske språk som ble talt av folkegruppen keltere. De ble i antikken talt over hele det vestlige Europa fra atlanterhavskysten til Donau-sletten og er et av Europas tre store oldtidsspråk, sammen med gresk og latin, men er nå begrenset til å være et minoritetsspråk i Bretagne i Frankrike, i Irland og i Wales og Skottland.

Historisk sett viser det seg at keltisk lett har blitt integrert i andre språk, og derfor bare har overlevd i relativt avsidesliggende områder. På 1800-tallet utvandret millioner av irsktalende irer til USA, hvor språket raskt ble borte i storbyene.

Grupper av keltiske språk

Det finnes flere måter å klassifisere de keltiske språkene. Følgende enkelte språk og språkgrupper kan nevnes:

• Gallisk språk, hvorunder forstås alle dialekter som ble talt i regionen Gallia, det vil si dagens Frankrike, samt deler av Belgia, Nederland, det nordlige Italia og Sveits. Galatisk, det vil si språket til galaterne, en gruppe av gallisk herkomst som erobret områder i dagens Tyrkia, er veldig nært det galliske språket og regnes iblant som en dialekt av dette. Det finnes også minnesmerker av det keltiske språket i Øst-Europa (to inskripsjoner i Østerrike, den romerske provinsen Noricum, og mange stedsnavn).
• Lepontisk språk med minnesmerker fra midten av det første århundret f.Kr. i områder i det nordlige Italia og Sveits, regnes iblant som en gallisk dialekt, men er mer arkaisk enn alle galliske inskripsjoner.
• Keltiberisk språk, ble talt i Aragón og ellers i Spania.
• Goidelske språk, inkludert irsk, skotsk-gælisk, manx (shelta, et hemmelig språk talt av Irlands paveefolk regnes sjelden som eget språk).
• Brittonske språk, inkludert walisisk, bretonsk, kornisk, kumbrisk. Iblant nevnes det vestbrittonsk og ivernisk som særskilte bryittonske språk, men de er helt forsvunnet. Piktisk var muligens et brittonsk språk også.

Disse gruppene fordeles tradisjonelt på to grener, men det finnes to ulike inndelinger. Den første forbinder gallisk (og lepontisk) med brittonsk som P-keltisk, mens keltiberisk og goidelsk kalles Q-keltisk. Bakgrunnen for navnene ligger i utviklingen av den urindoeuropeiske labialiserte velare lyden *k^w, som blir til p i brittonsk, lepontisk og gallisk, men ikke i keltiberisk eller goidelsk *men i goidelsk overgår det til k, eventuelt og , i den historiske epoken). Et eksempel på denne utviklingen finner vi i ordet «fem»: latinsk quinque viser til at det fantes *k^w i ordet. I de keltiske språkene finner vi k i goidelsk (gammelirsk coíc, moderne irsk cuig), mens i brittonsk ser vi p, som i walisisk pump, bretonsk pemp.

Alternativt regnes goidelsk og brittonsk som en øykeltisk gren, mens gallisk og keltiberisk regnes som en kontinentalkeltisk gren. Ifølge denne hypotesen har utviklingen fra Q til P skjedd tilfeldig. Det pekes på andre felles innovasjoner i de øykeltiske språkene, som bøyning av preposisjoner og ordstillingen VSO. Det hevdes ikke at de kontinentalkeltiske språkene er utviklet fra et felles «urkontinentalkeltisk» språk; det er i stedet et praktisk fellesbegrep for de keltiske språkene som ikke er øykeltiske.

I denne inndelingen må det presiseres at bretonsk er nært beslektet med kornisk, og derfor regnes som øykeltisk, selv om språket tales på kontinentet. Det er kjent at Bretagne ble kolonisert fra De britiske øyer, og dette er antagelig årsaken til denne tilstanden. Det finnes en del elementer i bretonsk som kan komme fra de kontinentalkeltiske språk, men disse anses for å være innlån.

Det finnes gode argumenter for begge inndelingsmodeller. Det kan nevnes at disputten ikke påvirker inndelingen av de levende keltiske språkene i goidelske og brittonske språk, bare gruppenes utviklingshistorie.

Litteratur

• Stevenson, Victor; (1983): Ordenes historie, Grøndahl & Søn Forlag A.s (1985), ISBN 82-504-0715-6
• Theil, Rolf (2007): Reiser mellom språk, Det Norske Samlaget, ISBN 978-82-521-6999-7